Med hjerte for mennesker i «et land i Midtøsten»

Møt en av de nye familiene som er utsendt fra Frikirken. De er i «et land i Midtøsten» og vi kan ikke vise ansiktet deres, men hva de har på hjertet! Sven er oppvokst i Frikirken og kona Rachelle møtte han de første månedene i det muslimske landet. Sammen har de allerede vært 10 år i et land i Midtøsten.
Tekst og foto: Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek

Du møtte dem kanskje på VIDERE sommer. På trykk møter du dem kun med fornavn og uten bilde og bosted. Myndighetene i landet vil ikke vite av misjon. Men Sven og Rachelle har ikke latt seg stoppe. Sammen med tre barn på 7,4 og 2 år bor de «i et land i Midtøsten», som er vårt kodeord for et land vi ikke kan spesifisere. 

En typisk norsk sandkasse i en hage i et land i Midtøsten. Det er så mye vi kan vise fra familien vår i landet.

De har bodd 10 år i landet og arbeidet for det som er Frikirkens samarbeidspartner i landet, men for ett år siden ble de offisielt antatt også som «våre» utsendinger fra Frikirken. Det er det mange som er glad for. Det merket de på VIDERE sommer.
For Sven som er oppvokst i Frikirken var dette en veldig god opplevelse. –Det opplevdes som et gjennombrudd, nå kjenner vi mange i Frikirken og mange kom bort til oss og sa de følger oss i bønn, forteller han. Kona Rachelle bekrefter det samme. De fikk fortelle åpent fra scenen om livet sitt og ble bedt for, midt i det store fellesskapet i Frikirken. Det var sterkt for dem.

Hvem er de

Rachelle og Sven har hele tiden vært kontaktmisjonærer, utsendt fra menigheten han vokste opp i, i Frikirken. Flere i Frikirken har støttet dem over tid, men likefullt er det andre ordninger når man blir antatt av kirkesamfunnet og en del av den faste staben.

Hva er positivt med å bli utsending i Frikirken? 
– Vi stod ved et veiskille der det ble vanskelig økonomisk, selv om det hadde gått fint til nå i å leve av gaver. Å være ansatt i Frikirken gir en tryggere økonomi selvsagt. Vi merket at gjennom Frikirkens ulike kommunikasjons­kanaler hadde mange hørt om oss og kom bort til oss på sommerfestivalen og fortalte at de ber. Det var flott. Vi fikk mange muligheter til å fortelle om arbeidet. Vi hadde seminar på VIDERE og delte vitnesbyrd og ble bedt for å scenen. Flere medlemmer og lokale menigheter tar kontakt nå kontakt. Så vi merker at vi har fått et større bønnenettverk. Vi har mange flere i ryggen, det merkes, sier Sven og Rachelle. 

Frikirken har en annen utsendt familie sør i et land i Midtøsten. De to familiene har et godt vennskap, støtter og heier på hverandre.
– Det er faktisk ikke sikkert vi hadde klart å være her fortsatt om ikke Frikirken hadde tatt oss inn i familien, og med i staben, sier Sven ærlig. 
– Vi spurte Gud om veien videre. Så skjedde dette at vi for ett år siden ble antatt som utsendinger. Vi har følt oss støttet av Frikirken, mange som bryr seg om oss, sier Rachelle.
I 2014 kom Rachelle og Sven til landet i Midtøsten som to single mennesker og møttes etter bare noen måneder. De har siden da vært sendt ut gjennom det som er Frikirkens partner i landet og levd på gaver fra enkeltpersoner og menigheter, slik det er vanlig i organisasjonen.

Hvorfor dro dere ut til dette landet i Midtøsten?

– Jeg vokste ikke opp i en kristen familie, men ble kristen som 12-14 åring, og jeg ville følge Jesus. Det var veldig konkret for meg. Jeg trodde jeg skulle tjene i USA, men når jeg var 18 år hørte jeg for første gang om unådde mennesker, at noen ikke har mulighet til å høre om Jesus. Dette påvirket meg sterkt, og jeg begynte å tenke at kanskje Gud ville at jeg skulle dra til et av disse landene. Jeg studerte teologi på den tiden og lærte om unådde i 10/40 vinduet, forteller Rachelle.  
«10/40-vinduet» beskriver det geografiske området på verdenskartet som ligger mellom breddegradene 10 og 40 – altså Nord-Afrika, Midtøsten og deler av Asia. 

– Jeg lærte om muslimer. Jeg jobbet med en organisasjon som hadde arbeid i dette landet jeg havnet i.  Jeg forpliktet meg først kun for 2 år. Men jeg innså mens jeg lærte arabisk, at jeg burde bli lenger når jeg hadde investert så mye i å lære språket, forteller hun og Sven supplerer med sin historie:
 – Jeg reiste på turer til Øst-Europa med ungdomsgruppa i menigheten i Frikirken. Det var mitt første møte med misjon. I tillegg hadde jeg besteforeldre som var misjonærer i Afrika. Jeg opplevde senere at jeg hadde lyst til å gjøre dette over lengre tid. Jeg kjente både på lyst til å dra ut og at jeg trodde at dette vil Gud at jeg skal gjøre. I 2009 var jeg i to måneder og underviste engelsk i dette landet i Midøsten. Jeg fikk en smakebit på hvordan et liv som utsending kan se ut. Dette er et område i verden hvor det er få som kjenner Jesus og veldig få utsendinger. Men utsendingene jeg møtte var veldig overgitt til livet blant muslimer og de som bor her. Det var veldig inspirerende å møte dem og jeg spurte meg selv om å bli værende her, sier Sven.

Tilbake i Norge tok han lærerutdannelse og gjorde seg klar for å reise ut igjen. –Jeg visste at jeg ville ut i misjon og tilbake til «et land i Midtøsten». 
– Vi møttes for akkurat 10 år siden, på denne dagen, skyter Rachelle inn. På Svens bursdag. 39 år blir han denne dagen vi møtes på videosamtale på Teams.

– Vi brukte to år på lære arabisk, lære om kulturen og hvordan det er å jobbe her. Hvordan dele evangeliet, be og å forme team. I løpet av denne forberedelsestiden var vi også involvert med engelskundervisning og flyktning­arbeid, forteller de.
I starten av 2018 flyttet de til byen de nå bor i. De reiste dit sammen med en annen familie, som var utsendt fra samme organisasjonen Frikirken samarbeider med. Til sammen er de nå seks voksne fra ulike land, som jobber sammen i team.

– Vi har et senter hvor vi blant annet driver samtalekafe og engelskundervisning. Dette er et sted hvor vi kan møte mennesker som er åpne for tro. Vi bygger også relasjoner med naboer og ulike «tilfeldige» i byen, forteller Sven.
– Gjennom noe man kaller Harmony week, et intereligiøst arbeid som arrangeres internasjonalt, har vi spesielt fokus på religionsdialog. Det gir oss muligheter til å ha samtalekvelder om tro gjennom hele året. Vi forsøker også å veilede deltakerne til å virkelig lytte til hverandre, og ikke bare slå hverandre i hode med argumenter, sier Rachelle.
– I kontakten vi har med folk ber vi Den Hellige Ånd lede oss slik at vi legger merke til hvem som er åndelig søkende. Det er der vi setter inn innsatsen., forteller Sve

– Vi har begrenset tid og mulighet, og da ønsker vi å la oss lede til å gå der og fokusere spesielt på de vi merker er åpne. I det landet vi bor i, er det naturlig å snakke om religion, så det gir mulighet allerede i starten av en høflig samtale, å snakke om vår tro og at vi følger Jesus. 
– Det ligger oss på hjertet at menneskene i dette landet ikke har hørt om Jesus. Vi vil gi de muligheten. Vi har sett litt skje med mennesker, men har ikke sett mange komme til tro enda. Men vi har gitt de muligheten. Det er meningsfylt å dele Guds hjerte for dem og forteller om Jesus.
De styrer unna å bruke begrepet misjonærer. Men de snakker om troen på Jesus og som utlendinger blir det forventet at de er kristne og de opplever at det gir dem muligheter til å dele om sin tro.

– Det er litt annerledes for muslimer som følger Jesus, de må være mer forsiktige enn oss i hvordan de deler. Vi prøver å veilede dem i hvordan de kan fortelle familien. Vi har noen enkeltrelasjoner med nye troende, men de har ikke et felleskap seg imellom. De er ofte redde for hverandre. Dette er en stammekultur med sterk sosial kontroll. I hovedstaden er kan det være «lett­ere» slik sett å komme til tro og våge å ha felleskap med nye troende.
Les mer om Frikirkens utsendinger i et land i Midtøsten i VEIEN nr 1 2023